Why Rufus is the greatest

Bandet hans er fantastisk. Når de korer, er de dessuten like søte som Ewan McGregor når han synger i Moulin Rouge.

Rufus skifter antrekk oftere enn Dorthe Skappel: Stripedress med bling-bling, lederhosen og i ekstranummeret: a stunning slåbrok.
De 100 pundene jeg svidde av på ebay til to billetter på første rad skulle vise seg å være svært velbrukte penger. I dag har jeg kranglet med typen og skulle kanskje ønske jeg hadde de 100 pundene til å reise hjem, men minnene om Rufus sitter forhåpentligvis lenger enn minnene om den umuntre passiaren vi hadde på et dodgy currysted etter konserten. Tilbake til Rufus. Konserten var lang som en dritbra film, med pause, Judy Garland-sanger, irsk musikk, the art teacher, beautiful child etc. Da Rufus etter en svært velinnøvd sorti returnerte i slåbrok m/band for å spille I don't know what it is, måtte ho mor nesten gråte en skvett. Slåbroken skulle dessuten vise seg å skjule et svært sexy antrekk, akkompagnert av juveler, lekre ben i høyhælte sko og rød leppestift. Rufus så lekrere ut enn noensinne. Ai ai ai. Publikum var i hans hule hånd. Da Rufus kastet slåbroken, stimlet guttene hans - nå i dress - rundt ham og danset som om de aldri hadde gjort annet. Rufus har dressert de dritsøte guttene i bandet sitt til å danse rundt ham med stor begeistring og imponerende koordinasjon. Ubetalelig.
Hvordan vi klarte å bevege humøret fra l'extase totale etter konserten til "umunter passiar" er fremdeles en gåte.