Julekort


Det blir ingen. C'est décidé!
I fjor kjøpte jeg fine julekort, men så skjønte vi at det som gjaldt, var bilde av ungen i nisseklær, så vi forkastet dem. Og produserte bilder av ungen i nisselue. (dritsøt of course. Han ville vært dritsøt i felleskjøpet-caps og grilldress). Likevel var det ikke godt nok- mens vi lagde liste over hvem som skulle få julekort, hadde andre småbarnsforeldre dusinvis av julekort klare til randoms! De delte ut til alle som kom i deres vei og vi fikk mange uventede julehilsener med bilde av unger i nisseklær.

I år tenker jeg: hva vil jeg like å tenke på når jeg er 83 og sitter alene med rødvinsdunken på julaften? Meg selv som 33-åring stressende over julekort med hoven skrivefinger, aiming to please? Eller meg selv som 33-åring med den kloke (jule)leveregel at den beste julestemningen sprer du med kjærleik, smil og prompevitser alene.

Mer marsipanstenger og gløgg til folket, mindre på to-do-lista.

På en måte.

Jeg vil dette uttrykket til livs. Dette er ikke selvhevdelse eller hån av andres idioti: jeg bruker det selv. Jeg hater meg selv hver gang det unnslipper min munn. Jeg pisker meg selv til blods om kvelden hvis jeg har sagt det mer enn 5 ganger på en dag. (Not). Jeg vet det går an å slutte; det gjelder bare å være bevisst (i motsetning til bevisstløs) når man snakker. Liksom. PRØV NU!

By Popular Demand

Denne historien må fortelles. Selv om jag hater å klage, jeg vet man skal velge sine kamper. At man kan velge empati framfor aggressjon. Og at man kan lære å akseptere.
Jeg prøvde meg på meditasjon her om dagen. Som en del av en yoga workshop jeg var med på, var 1,5 time meditasjon på programmet. Jeg kunne valgt å gå hjem, betalt litt mindre, kommet hjem før pjokken la seg, men jeg tenkte at siden dette helt klart er noe jeg ikke har lyst til, bør jeg prøve det. Frustrasjonen var stor, alt var vondt, ryggen verket og jeg tenkte med lyriske, beskrivende tanker på alt og intet mens jeg prøvde å ikke tenke. Så viser det seg at en person, min sidekvinne, har så mye erfaring med meditasjon at ingenting kan vippe henne av pinnen: hun velger å være tilgjengelig på en vibrerende mobiltelefon. Mens andre kjemper mot fysisk og psykisk overmakt ved siden av, smiler hun gåtefullt mens telefonen vibrerer hardt mot det glatte gulvet. Ikke en gang, ikke to, men ca 14 ganger i løpet av kanskje en time.
DRRRRRRRRR DRRRRRRRR.
(en tenkt dialog mellom våre komplett motsatte hjerner)
-Huff og huff hvor jeg er populær, hva kan jeg gjøre.
-Slå av telefonen, kanskje? Eller velge å ikke la den vibrere? Det er fort gjort? Vær så snill, jeg har ikke sjans her, aggresjon og frustrasjon tar fullstendig overhånd.

Hun utstråler et rungende, fredfullt nei. Mindful Mobile.

(Jeg spekulerer ikke i hva som kan ha vært så viktig, telefonen ble uansett ikke besvart, bare smilt fredelig til).

Jeg var sur, og besto dermed ikke meditasjonstesten. Jeg fantaserte om pengene tilbake og en krass klage på instruktørens manglende inngripen, mens jeg inni meg ikke besto anti-aggresjonstesten.

Vel verdt pengene!

We love Fleinvær! Vi var her så mye vi kunne våren-høsten 2011, men det ble dessverre ikke mange helgene. Nå er det for kaldt til å kose seg i et gammelt hus uten innlagt vann og med hull både her og der. Men hele familien var enige om at vi vil tilbake så snart sola viser seg.

"Bollekjør"
Aftenposten rapporterer at Norge har et bolleproblem. Javelja.
Jeg prøvde å si til damene på jobben at de skulle være glade de slapp å sulte og fryse, da de klagde lenge og grundig over hvor vanskelig de har det med de progressive brilleglassene sine. Det falt ikke i god jord.
Er det bare jeg som er velsignet med et perspektiv som gjør at jeg tenker på de sultne i Afrika hver gang jeg tror jeg har et problem? Ho ho ho! Det blir mange julegaver på meg i år!

9/11 og barnetv

Jeg synes det er ganske interessant at NRK super forteller barna at det var terrorgruppen al qaida, dannet i Afghanistan, som sto bak angrepene. Ikke et ord om hva som motiverte disse menneskene til å danne en terrorgruppe. Kanskje litt sterk kost for barna å høre om alle overgrepene USA står bak rundt om i verden?

Har du sopp???


Vi dro på sopptur til min barndoms paradis Soløyvannet på lørdag. Med oss hadde vi soppekspert Mamma, og hun skuffet ikke. Det ble en nydelig formiddag med masse kantareller og dessuten uventet sommervær!

Senere: en helt fabelaktig middag med fløtesurret kantarell, indrefilet (den dyreste), roast potatoes med hvitløk og rosmarin og dampet brokkoli. Dessverre intet bilde av middagen. Når det er mat, spiser vi.

Mamma forteller Jakob om elgbæsjens mange gode sider.

HÅR UNDER ARMAN????

Dagens uinteressante innlegg fra en av avisa nordlands skribenter har vakt min harme. Journalisten skriver om at artisten Lissie viste hårete armhuler på scenen under Parken-festivalen. Han var skuffet. Og siden han er i den heldige situasjon at han får skrive i avis, tenker han: I WANT THE WORLD TO KNOW!! Han bruker uttrykk som "dritdeilig" for å beskrive hvor keen han var på henne før han visste, og så, når han har fått se den nakne sannhet: WHATTAFACK. Cringe. En del tror nok at min harme er vakt fordi jeg selv foretrekker langhårete armhuler. Til det sier jeg: og så? Jeg barberte motvillig armhulene i går. Hvorfor motvillig? Fordi det er kjedelig, og jeg har nok å gjøre. Hvorfor gjorde jeg det da? Ingen sto og truet meg med tjære og fjær hvis jeg lot det gro, spede spira lyt få stå, eller hva? mållaust liv har og ei mening! I alle fall. David later ikke til å bry seg om jeg barberer eller ikke. Men jeg gjør nå det, og har alltid gjort det, selv om jeg tillater meg å drite i hele greia med jevne mellomrom. Det gjør ingenting. Helt sant.

Det som provoserer meg, er bortkastet spalteplass, men det skjer jo med jevne mellomrom i nevnte avis. Jeg har ikke noe problem med at de skriver om ting som ikke interesserer meg. Men holdningen, den sløve frekkheten og den fullstendig uvittige skivebommen av en artikkel denne mannen presterer, gjorde meg irritert. Han beklager at det aldri kan bli noe mellom ham og hårete Lissie, som han før mente var deilig. Heldige Lissie. Som han forøvrig pratet lenge og vel med da han traff henne på Parken. Hun må ha trodd det skulle bli noe, men nei. Han spekulerer videre i hva slags annen hårvekst som får gro.

Som om Lissie bryr seg. Egentlig håper jeg kona hans også slipper en fjert når hun leser fornærmelsene som står på trykk i dag.

Selvdisiplin:

Starter dagen med vel gjennomført program på treningsstudio. To timer senere: står med teskje i hånda i et åpent kjøleskap og spiser sjokoladekake. Skal prøve å ikke ha dårlig samvittighet.